Ved stortingsvalgene i 2009 og 2013 ble Kulturkampen gjentatt, der budskapet i stor grad dreide seg om at satsingen på kultur, som var satt i gang av den rødgrønne regjeringen, måtte fortsette. I perioden fra 2006 til 2014[1] økte den rødgrønne regjeringen bevilgningene til kulturformål med 5,7 milliarder kroner, og budsjettet som ble lagt frem høsten 2013, innfridde lovnaden om 1 % til kulturformål.
Kulturkampen vil ha et regjeringsskifte
Siden Høyre- og Frp-regjeringen tok over makten i 2013, har bevilgningene stått stille, og bevilgningene til kulturelle formål på statsbudsjettet ligger i dag på om lag 0,84 %. Hadde 1-prosentmålet vært opprettholdt, ville omtrent 1,3 milliarder mer gått til kultur enn det som er tilfelle i dag.Kulturkampen mener at et regjeringsskifte må til for å få gjennomslag for en ny satsing på kultur. Partiene på venstresiden har en langt mer fremoverlent og ambisiøs kulturpolitikk enn dagens regjering. Det er sentralt for en ny kultursatsing at man prioriterer mangfoldet i kulturen i hele landet.
Satsing på kultur handler om oppdaterte skolebibliotek med lange nok åpningstider, faglig dyktige kulturskolelærere, operasangere i verdensklassen og midler til norskprodusert film. Fundamentet for norsk kultur er bredde – både når det gjelder geografi, alder, sjanger og nivå.
Menneskene bak
Styret består av Monica Boracco (forfatter), Mikkel Bugge (forfatter), Rene Rasmussen (musiker), Marianne Hurum (billedkunstner) og Knut Alfsen (skuespiller).10 gode grunner til at du bør stemme for et regjeringsskifte
1. Støtte til kulturen er et offentlig ansvar. Et argument denne regjeringen bruker for å forsvare sin sviktende innsats på kulturfeltet, er at det private i større grad må finansiere kulturen. Private bidrag er viktige, men norsk kultur og norske kunstnere skal ikke være avhengige av privat velvilje, men sikres statlig finansiering. At det offentlige prioriterer bevilgninger til kultur, har både en viktig signaleffekt som sier at kultur er viktig for fellesskapet, og sikrer samtidig at kunstnere får forutsigbare rammer for arbeidet sitt. Høyre og Frp har kuttet over hele linja i budsjett etter budsjett, og det får konsekvenser over tid for kulturen. Offentlig kulturpolitikk må ha som overordnet mål å sikre alle ordnede lønns- og arbeidsvilkår og forutsigbarhet. Det er viktig å huske på at kunsten har en verdi i seg selv. Det vi ser nå er en regjering som er mer opptatt av at kunsten skal spille andre roller og tjene andre interesser.2. Vi ønsker et kulturliv for alle. Kulturbarometeret fra mai 2017 viser at de med høyest utdanning og inntekt er de som i størst grad benytter seg av kulturtilbudene. Kulturkampen og partiene på venstresiden ønsker en utvikling der den enkeltes bakgrunn, bosted og lommebok ikke er avgjørende for muligheten til å oppleve god og spennende kultur. Da er det viktig med en satsing på breddekulturen, og det er viktig med en god kommuneøkonomi, slik at kommunene har råd til å satse på lokal kultur. God kommuneøkonomi er god kulturøkonomi.
3. En kulturminister som er opptatt av kultur. Vi trenger en kulturminister som brenner for kultur, og som kjemper for sitt felt i forhandlingene om statsbudsjettet. Den sittende kulturministeren, Linda Hofstad Helleland fra Høyre, må være blant de første ministrene som ikke krever mer penger til sitt eget felt i budsjettforhandlingene.
4. En kulturminister med gjennomføringsevne. I stedet for å gjennomføre tiltak for et rikere kulturliv, utsetter kulturministeren både enkle og vanskelige avgjørelser. Ministeren kunne laget ny kulturmelding etter at kulturutredningen, ledet av Anne Enger, ble levert i 2013. Dette ble ikke gjort før i mai 2017 og skal ikke legges fram for Stortinget før våren 2019. Ny finansieringsordning for NRK er utsatt, utredning av fritak for moms for digital journalistikk er utsatt, utlysning av avtale om kommersiell allmennkringkasting lar vente på seg, og vedtaket om nullmoms på e-bøker er enda ikke gjennomført. Vi ønsker oss en kulturminister med mer handlekraft, som evner å gjennomføre viktige satsinger og kulturpolitiske tiltak.
5. Beskytte Åndsverkloven. Det er viktig for kulturlivet med en regjering som støtter kunstnernes krav om eierskap til egne produkter. Åndsverkloven er en lov som gir kunstnerne og kulturarbeiderne betaling for arbeidsinnsatsen de legger ned, og for bruken av det de skaper. Denne loven skal behandles i Stortinget etter høstens valg. Regjeringen la i vår frem et forslag til ny åndsverklov, der de ville vri inntektene over fra kunstnerne til medieselskapene, tv-selskapene og kabelselskapene – selskap som går med store overskudd og der eierne tar ut millioninntekter.
6. Én prosent til kultur. Partiene Arbeiderpartiet, Sp og SV har alle vedtatt at de igjen vil øke kulturens andel av statsbudsjettet til minst én prosent, noe den rødgrønne regjeringen var på vei til å oppnå da de sist satt i regjering. I dag brukes omtrent 0,84 prosent av statsbudsjettet på kultur – andelen brukt på kultur har sunket de siste årene, under Høyre- og Frp-regjeringen. Hadde én prosent av statsbudsjettet gått til kulturfeltet, ville om lag 1,3 milliarder kroner mer enn i dag blitt brukt på kulturskole, improteater, kor, korps og kunstnerstøtte. Partiene på venstresiden ønsker å bruke de økte midlene på å styrke det kulturelle mangfoldet i hele landet.
7. Vern om kunstnernes inntekter og rettigheter. Dagens regjering har foreslått flere kutt som går ut over utøverne i det norske kulturlivet. Ett eksempel er forslaget om å endre åndsverkloven. Et annet er forslaget om å frata danserne og sangerne på Den Norske Opera & Ballett – vår nasjonalinstitusjon – pensjonsavtalen deres. Avtalen er tilpasset arbeidsforholdene: Slitasjen er stor, mange sliter med skader, og som for en del andre yrker har de en ordning med særaldersgrenser. De må gå av før den ordinære aldersgrensen, og får en liten pensjon fram til vanlig pensjonsalder Høyre- og Frp-regjeringen ønsker å frata dem denne avtalen. Dette er et angrep på et helt sentralt prinsipp i norsk arbeidsliv, et prinsipp hele den norske arbeiderbevegelsen har kjempet intenst for i alle år; retten til pensjon etter at kravene i arbeidslivet gjør at en ikke kan fortsette i yrket sitt. Neste skritt på denne veien kan fort være at andre yrkesgrupper med tilsvarende særaldersgrenser, slik som sykepleiere, vernepleiere, brannmenn og flygere, blir fratatt de samme rettighetene.
8. En styrking av målrettede satsinger. Høyre- og Frp-regjeringen har kuttet målrettede kulturtilbud til grupper som i mindre grad enn andre har tilgang til kultur. Så fort de kom til makten i 2013, fjernet de kulturskoletimen, som sikret barn og unge et møte med det lokale kulturlivet i skolen eller SFO/AKS. De fjernet den kulturelle nistepakka, som skulle gi kulturopplevelser på arbeidsplassen, og de foreslo å fjerne den kulturelle spaserstokken, som sikret kulturtilbud til eldre i hele landet, som ikke har like lett for å oppsøke kulturen på egen hånd. Vi trenger en regjering som ser viktigheten av et godt kulturtilbud, også for barn og eldre.
9. En styrket kulturskole. En bærebjelke i det norske kulturtilbudet er kulturskolen – at unge får muligheten til å oppleve og utøve kultur fra tidlig alder. Dessverre er ventelistene lange, fordi kommuneøkonomien er presset. Hvis vi får en regjering som styrker satsingen på kultur, kan noen av pengene brukes på å fjerne ventelistene til kulturskolene. Det gir flere barn muligheten til å utfolde seg kreativt. Et godt kulturskoletilbud er også et ledd i forebygging av utenforskap, og gir barna verktøy til å takle utfordringer på andre arenaer senere i livet. Prisen på kulturskolen må være rimelig, og lærerne må holde et tilfredsstillende faglig nivå.
10. Et levende kulturliv = et levende demokrati. Autonome meningsdannende institusjoner og demokratiske fellesarenaer for det offentlige ordskiftet er avgjørende for en sunt, sterkt og velutviklet demokrati. Et levende norsk kulturliv, med helt frie rammer, er dermed en forutsetning for selve demokratiet
