- AKTUELT -

Sterk i troen, svak i handling

Linda Hofstad Helleland mener det er mangelen på tro som gjør at kulturfeltet ikke har nok å leve av. Mon det.

Om sju-åtte år, når regjeringens næringssatsinger på kulturfeltet skal evalueres, er det mulig den tidligere kulturministeren kan smile bredt. I dag aner vi imidlertid ikke hva Kulturrådets Kreativt Norge, Innovasjon Norges Angel Challenge for kreativ næring og Norwegian Arts Abroad vil komme til å bety for kulturlivet. Enn så lenge har ordningene utelukkende gitt flere ansatte i et stadig voksende norsk kulturbyråkrati, men kan hende de vil levere og gi kunstnere flere ben å stå på, som Helleland liker å si.

 

Men hvorfor har regjeringen brukt fire år på å kutte i kulturlivets friske bein? Under lanseringen av Kulturrådets kontor for kreativ næring i Trondheim, sa kulturministeren at satsingen ikke er en erstatning for eksisterende støtteordninger. Men det er vanskelig å helt tro på all den tid regjeringen de siste fire årene har latt det vær opp til støttepartiene Venstre og KrF å forhindre dramatiske kutt i kulturbudsjettet. Og på tross av deres innsats har hele feltet likevel fått kutt gjennom hele denne fireårsperioden. Kulturministeren kan skryte av at budsjettene øker, men små økninger er ikke reelle økninger, all den tid pris- og lønnsveksten i samfunnet er betraktelig høyere. Det har blant annet blitt mindre penger til kulturarenaer, teatre og orkestrene, og Norsk Filmfond har fått sine rammevilkår redusert.

 

Det er lett å forstå at det er mer spennende å åpne nye kontorer i Trondheim enn å videreføre de gamle, vante ordningene. Men er det ikke et tankekors at en kulturminister som hevder å ville løfte kunstnerøkonomien, ikke lytter til kunstnerne selv? Deres foreninger er samstemte i behovet for forutsigbare rammevilkår og gode stipendordninger. Det er ikke for å holde medlemsmassen deres passiv på statlig lønn, som deler av høyresiden til tider ser ut til å tro. Ordningene vi har i Norge gir mulighet for at en bredde kan vokse fram og at kunstfeltet ikke blir en arena kun for de privilegerte. Dette er et mål i seg selv, men ut av den bredden vil det også komme enere som skaper store og viktige verk. Den gullalder vi nå opplever der norske forfattere, filmskapere og musikere slår gjennom i inn- og utland, er et tydelig bevis for dette. I lange perioder har flere av disse kunstnerne trengt statlig støtte slik at de har fått tid og mulighet til fordypning i arbeidet sitt. De ordningene som finnes bør styrkes ytterligere, ikke kuttes og svekkes. Hvorfor ville Høyre for eksempel kutte i Kulturfond og ikke justere opp arbeidsstipendene til halvparten av en norsk gjennomsnittslønn? Summene det snakkes om her er ubetydelige i et statsbudsjett, men har store konsekvenser for enkeltkunstnere.

 

Kunst skal også formidles og selges, og det er særlig her kulturministeren mener de nye ordningene vil kunne bidra. Men formidling kan være mangt. Under de rødgrønne så man verdien av ordninger som fikk kunsten ut til folket. Under de blåblå har flere av disse ordningene blitt svekket. Kunstnere hilser tiltak som kan hjelpe dem til å få et større marked velkommen, men ikke når de går på bekostning av det sterke kulturelle grunnfjellet vi har her i landet. Norge er et lite marked og et lite språkområdet som trenger en ansvarlig statlig kulturpolitikk. For litt siden kunne vi lese følgende sitat av Helleland på regjeringen.no: Jeg har stor tror på at vi kan få dette til. Kultur gir oss noe å leve for, men det kan også gi oss noe å leve av. Om vi bare våger å tro på det. Men det er ikke mangelen på tro som er problemet i for kunstfeltet, det er mangelen på en god kunstpolitikk.

 

Styret i Kulturkampen: Monica Boracco, Marianne Hurum, Knut Alfsen, Renée Rasmussen og Mikkel Bugge.